Skolen, med sine rigide strukturer og ofte lite individuelt tilpassede arbeidsoppgaver kan være en utfordrende arena for mange med Tourettes syndrom (TS). Ofte kan mange av utfordringene barn og ungdom med TS opplever på skolen fjernes eller reduseres ved å oppklare misforståelser og ved å øke kunnskapen skolen har om TS.
Noen elever med TS trenger et trygt sted hvor de kan få fritt utløp for ticsene sine. Mange elever bruker mye krefter på å holde tilbake ticsene når de er i klasserommet – krefter som hentes fra konsentrasjonsevne, og viljestyrke til å fullføre vanskelige oppgaver.
Et trygt sted for å ticse fritt
Jeg vet at noen barn med TS får en enklere skolehverdag dersom de får sitt eget grupperom de kan trekke seg tilbake til når inntrykkene i klasserommet blir for mye å takle, eller ticsene sprenger på innsiden av kroppen og nærmest skraper seg ut gjennom huden.
Et eget grupperom kan være et fint tiltak som krever lite ressurser (unntatt selve rommet), som mange elever med TS kan ha nytte av. De kan slippe ut ticsene sine uten at alle medelevene har direkte innsyn i alle «raritetene» som kommer ut av kroppen til gutten med tics.
Det samme rommet kan også brukes til 1:1-undervisning når dette er nødvendig – selv om vi alltid prøver å være så mye i klasserommet som barnet klarer uten at skoledagen blir for krevende.
Tourettes syndrom er en tilstand som gjerne forverrer seg ved stress, og blir bedre når personen med TS føler seg trygg.
Når rommet står ubrukt
Det paradoksale ved å tildele et eget grupperom til en elev med TS er at mange føler seg mye tryggere på skolen når de vet at de har grupperommet å trekke seg tilbake til dersom det skulle bli behov for det.
Behovet bor å trekke seg tilbake blir redusert.
Grupperommet fungerer altså veldig godt for eleven som opplever økt trygghet på skolen.
Dette fører til at engstelighet, stress, og ofte også ticsene reduseres, og grupperommet blir mindre og mindre brukt.
Da ser vi ofte at skolen velger å fjerne elevens enerett på grupperommet, for «han trenger det jo ikke like mye som før«.
Dette er jo forståelig – grupperom og skolearealer er ofte ikke overskuddsmateriale i gjennomsnittlige norske kommuner. Skolen ønsker å utnytte alle ressursene de har til rådighet så godt de kan.
Eleven med TS vil oppleve at det ikke er like trygt på skolen som før, for grupperommet som bare var hans, er ikke lenger tilgjengelig dersom det skulle bli behov for det. Stress, engstelighet og tics øker. Og han får ofte og akutt behov for et trygt grupperom å trekke seg tilbake til.
Løsningen vi sitter igjen med er et grupperom – som garantert mange andre elever også kunne hatt nytte av – som står ubrukt og tomt. Også må skolen forstå at det ubrukte grupperommet faktisk er i bruk hver eneste time – selv om det ikke er noen der inne.