Ofte kan nok spesialundervisning og tilpasset opplæring bli tatt for å være det samme, men det er det ikke. Det er to forskjellige ting, og den ene er noe alle får, mens den andre er noe færre elever får.
Tilpasset opplæring
Tilpasset opplæring er noe alle lærere skal gjøre for alle elever.
Det handler ikke nødvendigvis om store, gjennomgripende tiltak som skal omstrukturere hele skoledagen for enkeltelever, men det handler om å utforme innholdet i timene slik at alle elevene i klassen får mulighet til å ha utnytte av skoledagen.
Unger er forskjellige, og mens noen knekker lesekoden omtrent før de har startet i 1. trinn, vil andre fortsatt jobbe hardt med å forstå «de lesegreiene» i starten av 2. trinn.
Da bør læreren gi den gode leseren noe å bryne seg på, for ellers begynner de fort å kjede seg.
De elevene som synes lesing er skikkelig vanskelige greier, trenger mer grunnleggende trening for å bli tryggere på lesingen.
Det er dette som er tilpasset opplæring.
En elev med engelsk mor, som har fått engelsk «inn gjennom morsmelka» trenger ikke øve på «Hello, my name is» i 2. trinn, men bør heller få strekke seg etter litt vanskeligere engelskoppgaver.
Espen, som har foreldre som heter Kari og Pål, må kanskje få holde på med fraser som «I am a boy» og «I live in Norway» en stund før han får i oppgave å lese engelske mastergrader om britisk litteraturhistorie.
Det handler om den daglige tilpasningen. Det lille lærerne skal gjøre for alle, for at de skal få repetere det de kan, og strekke seg etter nye mål og ny kunnskap.
Og det handler også om dagsform.
Dagen etter at katten til Lisa har blitt påkjørt holder det kanskje med et par regnestykker, før Lise kan ta seg en tur på biblioteket for å lese om noe hun synes er hyggelig.
Eller før hun får gå seg en tur til helsesøster for å snakke om hvor kjipt hun har det i dag.
De som ikke har en nylig påkjørt katt kan ha andre ting som gjør at de synes det er vanskelig å konsentrere seg om skolearbeidet.
Og andre er «dønn» på, og trenger mye å jobbe med, for ikke å begynne å kjede seg.
Spesialundervisning
Spesialundervisning handler om de elevene som trenger noe mer enn hva den vanlige undervisningen kan gi dem.
Det handler om de som trenger noe systematisk, og noe som går over tid.
Ofte handler det om barn med lese- og skrivevansker, ADHD, autisme eller andre ting som gjør at de trenger en ekstra hånd på rattet for å kunne nærme seg læringsmålene sine.
De elevene som har spesialundervisning har ofte andre læringsmål enn resten av klassen sin, og de har en individuell opplæringsplan (IOP).
En god IOP beskriver godt hva de trenger, hvordan de trenger det, hvordan man skal måle hvor godt planen funker, og en evaluering av hvordan de utvikler seg i forhold til målene som er satt i planen.
De som får spesialundervisning skal også få tilpasset opplæring.
De kan ha gode, og mindre gode, dager – akkurat som alle andre, så opplæringen må justeres til dette.
Et barn med ADHD kan også ha en påkjørt katt.
Foreldre kan ikke kreve spesialundervisning
Foreldre som opplever at barnet deres strever kan ikke kreve at skolen skal gi spesialundervisning.
Spesialundervisning er noe som vedtaksfestes av skolen, etter at PPT har vurdert læringspotensialet, styrker og eventuelle utfordringer hos barnet, og skrevet en sakkyndig vurdering.
Det er denne sakkyndige vurderingen som skal ligge til grunn for enkeltvedtaket som fattes av skolen.
Siden vedtaket skolen gjør for eleven er et enkeltvedtak, betyr det også at ressurser som knyttes til vedtaket hører til eleven, og ikke skolen.
Med andre ord; hvis det oppstår situasjoner hvor det er andre elever som trenger ressursene mer enn eleven det er snakk om, må skolen finne disse ressursene andre steder, og kan ikke omdisponere hjelpemidler eller ansatte som er satt for å hjelpe eleven.
Et enkeltvedtak gir også mulighet for foreldrene til å klage på undervisningen som blir gitt.
Diagnoser gir ikke rett til spesialundervisning
Når PPT vurderer elevens læringspotensial, er det forutsetningene eleven har for å få godt utnytte av undervisningen som blir lagt til grunn for vurderingen, ikke en eventuell diagnose. Med enklere ord: Det er behovet til hver enkelt elev som avgjør om eleven har rett på spesialundervisning, ikke om eleven har en diagnose eller ikke.
Det betyr at det kan være elever som ikke har en diagnose kan ha rett på spesialundervisning, mens et barn med f.eks. ADHD, men som likevel ikke har utfordringer med skolearbeidet, ikke automatisk har rett på spesialundervisning.