Hyperaktivitet er et av tre kjernesymptomer ved ADHD. De to andre kjernesymptomene er impulsivitet og konsentrasjonsvansker.
Med kjernesymptomer mener jeg symptomer (utfordringer eller plager) som leger ser etter hvis de lurer på om et barn har ADHD.
Selv om hyperaktivitet, impulsivitet og konsentrasjonsvansker er kjernesymptomer hos barn med ADHD, så betyr det ikke at dette er de eneste utfordringene de har, eller at alle tre kjernesymptomer er like utfordrende hos alle som har ADHD.
De fleste barn og voksne med ADHD har andre utfordringer i tillegg.
Kroppslig uro og utfordringer i hverdagen
Hyperaktivitet hos de minste barna består ofte av kroppslig uro.
At en 3-åring er veldig utforskende, og klatrer på alt som kan klatres på, betyr ikke nødvendigvis at barnet er hyperaktivt.
3-åringer skal være utforskende og aktive.
Når et barn derimot har et mye høyere aktivitetsnivå enn andre barn på samme alder, kan man vurdere om aktivitetsnivået er et tegn på ADHD.
Særlig om det høye aktivitetsnivået fører til utfordringer i hverdagen til barnet; for eksempel at venner begynner å trekke seg unna, eller at det blir vanskelig å gjøre skolearbeid.
Hvordan ser det ut?
Hyperaktivitet (hos barn) kan kan være mye forskjellig. Noen eksempler på hyperaktivitet er:
- Barn som synes det er vanskelig å sitte stille.
- Fikler, trommer og er urolig med hender og føtter
- Er stadig «på rusletur” i klasserommet
- Snakker uvanlig mye
- Sover urolig om natten
- Fikler med leker, klær og skoleutstyr til det går i stykker
- Bruker lang tid på å sovne om kvelden – og våkner likevel tidlig om morgenen
- Sovner omtrent før tennene er ferdig pusset – utslitt etter en dag med høyt aktivitetsnivå
- Vrir seg og vipper på stolen – både ved middagsbordet og i klasserommet
- Går “på tomgang” i situasjoner hvor andre barn ofte er helt rolige, som for eksempel i armkroken til mor eller far i sofaen foran barne-tv
Eksemplene over er nettopp det. Eksempler.
Hyperaktivitet kan vise seg på mange ulike måter, og handler om et aktivitetsnivå som er dårlig tilpasset hva omgivelsenes rundt barnet forventer av det, og situasjonen barnet er i.
Om morgenen er ofte aktivitetsnivået til barn med ADHD mer likt aktivitetsnivået hos andre barn, mens utover dagen blir forskjellene i aktivitetsnivå mer og mer tydelige.
Mange hyperaktive barn kommenterer sine egne aktiviteter. Gjerne i form av en slags kommentator som verbalt kommenterer leken eller aktiviteten de driver med.
Alle utfordringene jeg beskriver passer ikke for alle barn med ADHD.
Alle barn er forskjellige.
Om du hadde puttet 30 barn med ADHD inn i samme klasserom (lykke til!), så ville du sett mange likheter, men du ville også sett veldig mange ulikheter.
Perioder med normal aktivitet
Hyperaktive barn kan ha perioder med normalt aktivitetsnivå.
Dette er ofte når barnet gjør ting det er veldig interessert i, som tv-spill, håndarbeid eller andre aktiviteter som fanger oppmerksomheten.
Også lekser veiledet av en voksen kan noen ganger gjøres uten de største utfordringene.
Hyper- eller Hypoaktiv?
Mens hyperaktivitet handler om et for høyt aktivitetsnivå, handler hypoaktivitet om et for lavt aktivitetsnivå.
I gamledager sa vi at de som var hypoaktive («for lite aktive») hadde «ADD».
I dag kaller vi ADD for ADHD-uoppmerksom type.
Det handler ofte om de som strever mest med uoppmerksomhet, og har mindre utfordringer med impulsivitet og hyperaktivitet.
De beskrives ofte som “dagdrømmere”.
Det er de barna som sitter og ser ut av vinduet i klasserommet uten å få med seg at læreren snakker til de.
De kan ofte virker litt fjerne og fraværende, vanskelige å få kontakt med, og sitter mye i sine egne tanker.
De strever gjerne med å komme i gang med oppgaver, og de har en tendens til å mister bøker, votter, skoleutstyr og alt mulig annet vi forventer at barn skal klare å holde kontroll på.
Bevegelser er ofte treige og de beveger seg “i sneglefart”.
Barn med ADHD kan veksle mellom et for høyt og et for lavt aktivitetsnivå.
Ofte ser man gjerne at barn har en dragning mot en av ytterpunktene, at de enten preges mest av for høyt eller for lavt aktivitetsnivå, men det er heller ikke uvanlig at man opplever begge deler.
Denne vekslingen mellom de to ytterpunktene i aktivitetsnivå kan skje over korte perioder; flere ganger daglig, eller over lengre tid; dager med hyperaktivitet etterfulgt av dager med hypoaktivitet.
I tillegg har de perioder med helt ordinært aktivitetsnivå.
Hyperaktivitet i ungdoms- og voksen alder
Mange barn på vei inn i ungdomsalderen opplever at den kroppslige uroen demper seg, men erstattes av en indre uro.
Dette viser seg ofte som en form for ukontrollert indre “driv” eller tanker og følelser som går på høygir.
Mange opplever at de hele tiden føler seg rastløse.
Ungdom og voksne med ADHD kjeder seg raskt, og er derfor ofte på jakt etter spenning og aktiviteter som kan stimulere både tankene og følelsene.
Mange har et behov for følelsene de får av å drive med ekstremsporter; behovet for å kjenne på kroppen at de lever, eller at de trenger å slite seg ut ved å løse problemer.
Mange forteller at dersom de ikke har et problem som må løses, så kan de finne på å skape nye problemer for seg selv, selv om de vet av erfaring at det kan få negative konsekvenser senere.
Hyperaktivitet og impulsivitet henger tett sammen for barn med ADHD, hvor barn som viser mye impulsivitet også ofte strever med hyperaktivitet.
I voksen alder kan disse to kjernesymptomene være til stede mer uavhengig av hverandre.
Hvor går skillet mellom normalvariasjon og hyperaktivitet?
Barn skal være litt gira innimellom.
Eller litt fjerne og drømmende.
Begge deler er del av normalutviklingen, og det å regulere aktivitetsnivået sitt er en treningssak.
Vi blir ikke født med et ferdig utviklet system som regulerer oppførselen vår, men vi utvikler en evne til å regulere oss gjennom å lære fra foreldrene våre, og gjennom å oppleve ulike sosiale situasjoner med andre barn og voksne.
Gradvis, gjennom trening og opplevelser, blir vi flinkere til å tilpasse hvordan vi regulerer oss, og hvordan vi justerer oss inn mot omgivelsene.
For barn med ADHD er denne reguleringen vanskelig.
Dette er selve kjernen i ADHD; hvor mye skal jeg?
Hvor sint skal jeg bli?
Hvor høyt skal jeg prate?
Hvor langt skal jeg løpe?
Hvor lenge skal jeg sitte stille?
Hvor fokusert skal jeg være?
Alle disse «hvor mye-ene» gjør at det ofte oppstår et gap mellom atferden hos barn med ADHD, og forventningene fra omgivelsene.
Det er når dette gapet mellom barnets evne til å regulere seg selv og omgivelsenes krav til barnets regulering blir for stort at det blir et problem; enten for det sosiale livet til barnet, for harmonien i familien, eller på skolen.
Da kan det kanskje dreie seg om hyperaktivitet.
Alt unormalt er ikke ADHD
Det viktig å vite at regulering av atferd er en treningssak.
Noen ganger har barn gode forutsetninger for å regulere seg selv, men har ikke fått nok trening i å gjøre det.
Da har ikke barnet ADHD.
Noen barn har kanskje blitt for mye beskyttet av foreldrene sine i sin utforskning av verden, blitt understimulert og fått for lite trening.
Andre barn har vært syke, eller hatt foreldre som har vært syke, som har gjort at de ikke har opplevd de vanlige situasjonene de fleste barn opplever.
Eller andre årsaker til at barnet strever med å regulere seg, eller har fått for lite trening i å regulere seg.